Svar på tiltale

Hei!

I dette innlegget skal jeg befatte meg nesten utelukkende med retorikk. Og derrr var du tilbake i norsktimen et øyeblikk. Jeg skjønner hvordan du har det. Jeg føler det samme. Saken er at retorikk ikke er så komplisert som navnet tilsier. Et retorisk spørsmål er jo, som vi husker fra norsktimen, et spørsmål man ikke forventer svar på eller et spørsmål der svaret allerede er gitt. Det slår meg at en god del av kommunikasjon i heimen bestod av reinspikka retorikk. Det høres også mye bedre ut enn at det var mas, syns jeg. Men hvis man fikk svar på de retoriske spørsmålene, hvordan ville det vært?

 

– Hvor mange ganger har jeg sagt det?

– Jeg har heldigvis holdt tellingen på det mamma, omtrent 168 ganger, denne uken. Riktignok ned 72 fra forrige uke, men fortsatt langt igjen er jeg redd.

 

– Tror du jeg er laget av penger?

– Ja, seff. Derfor syns jeg det er veldig rart at du ikke blir mindre og mindre for hver dag som går. Du burde egentlig vært borte nå faktisk.

 

– Tror du skittentøyet går opp i skittentøyskurven av seg selv?

– Jeg er ikke dum. Skittentøy kan ikke gå. Det er derfor det er så bra at du legger det oppi der. Siden det tydeligvis er der du vil ha det.

 

– Tror du jeg gjør dette for moro skyld?

– Seriøst? Det syns jeg var et veldig rart spørsmål. Hvis du ikke gjør det for moro skyld, hvorfor i huleste gjør du det da liksom?

 

– Tror du matboksen kommer ut av sekken og inn på kjøkkenet av seg selv?

– Sannsynligvis. Og det slutter ikke der. Den vasker seg, fyller seg og kryper tilbake i sekken i løpet av natten. Det er derfor jeg må legge meg så sent. Prøver å få filmet den vettu.

 

– Er du helt dum?

– Nei. Da hadde du visst det. Det er ikke noe man blir sånn plutselig, eller? Forresten så sier folk at vi to er veldig like…

 

– Er det her du er?

– Ehh.., det føles litt unødvendig å svare på det altså, men siden du nå allikevel spør, så ja, hei på deg og titten tei, her er jeg! Kan du gå ut av rommet mitt nå plis?

 

– Var det virkelig nødvendig?

– Det kommer veldig an på. Jeg kunne selvsagt tatt av meg de gjørmete skoene før jeg gikk inn på rommet, men det er jo bra at det blir litt skittent her, ellers er det jo ikke særlig mye vits i å vaske, eller? Og du liker jo at det er rent her, ikke sant?

 

Savner jeg dere litt ekstra i dag Embla og Vetle? Vel, er paven katolsk?

 

Forhenværende russebertemamma logger av for å #feirevalentinesalene #nytesolen #skrivebok

 

 

Hvordan bli kvitt Solskjær?

Hei!

Mens jeg husker det: Gratulerer til alle mødre jeg kjenner og alle mødre jeg ikke kjenner. Dere er helter. Jeg vet hva dere gjør og jeg syns dere er utrolige. Kudos (spør en ungdom) til dere!

For en dag det har vært! Jeg våknet til Morgenlevering på dørmatten. Studinen i Sogndal har brukt deler av stipendet på budleverte sjokoladecroissanter til mammaen sin #hælledussen For å kunne gjøre mer enn å se på de croissantene dro jeg på meg joggeskoa og løp en runde rundt Kalvøya. Det var stiv kuling både i og mellom kastene og is gjennom mye av løypa. Har hun piggsko, tenker du kanskje. Nei, det skulle tatt seg ut, så dette ble en søndagsjogg med livet som innsats. .

Da jeg kom hjem bar det rett i dusjen. Skulle blant annet teste den nye lillashampoen jeg hadde kjøpt på Bli Vakker #deterlovåprøve For de som ikke vet hva en lillashampo er, så er det (tror jeg) en shampo med lilla pigmenter som er fin for å få has på gulskjær. Mulig det også kan fjerne Solskjær, derfor har jeg tipset Manchester United. Han henger jo i en syltynn tråd for øyeblikket #skjerpingolegunnar

Saken er jo at jeg begynner å få en del grått hår og det blir veldig stor forskjell på det som er farget og stripet og det grå som kommer ut. Så jeg tenkte at jeg kunne dempe det gule litt med den derre lillashampoen da. Men tror du det gule ble dempet? Nope. Hvis du har levd en stund, så husker du at vi lo veldig av gamle damer som hadde lilla hår. Hvis du ikke har levd en stund, så kan du sannsynligvis se det for deg likevel, eller spørre en voksen. Men dere, det er ikke gøy! Jeg så det med en gang jeg kom ut av dusjen. Nå har jeg grått hår med lillaskjær. Gå hjem og vogg Solskjær, det du står i blekner. Jeg er målløs. OG jeg har lilla hår. Det er en veldig krevende kombinasjon #floke Heldigvis begynner mange av de jeg omgås å se litt dårlig. Det er en ubetinget fordel på flere måter.

Her er det bare å gå med hodet høyt hevet, lilla eller ei #ikkele Det er flere utfordringer å løse. Jeg begynner å bli litt ferdig med russetiden,noe som i seg selv er overraskende. Det har vært fire begivenhetsrike år og jeg er så glad for hver eneste en av de røde og blå som har lest denne bloggen. Men vent nå litt, rødt og blått, blir ikke det LILLA? Ringen er sluttet godtfolk. Det er et tegn! Jeg får ikke skiftet navn på bloggen. Så jeg må snart lage en ny.

 

Eks Russebertemamma logger av for å #feiremorsdag #speileseg #kjøpeskaut

– Kan jeg få en valp?

Hei!

Hvor er det blitt av skittentøyet? Hvorfor er det så mye mat i kjøleskapet og så lite brukt snus i vinduskarmen? Er det ingen som skal kjøres noe sted? Hallo? Noen som trenger nye sokker eller øvelseskjøring? Er det noen der? Det er helt stille. Det nærmeste jeg kommer er en Snapstory fra Hovden #lillebrorpåtur og et “hahaha” i familiechatten #studieberta

– Hva har du lyst på til middag, spør jeg.

– Pasta, svarer jeg, full av forventning. Jeg har alltid lyst på pasta. Tror de italienske genene mine har klumpet seg sammen i ganen og nærmest forventer det #ciboitaliano #elskeritalienskmat

Jeg dekker bordet til én, ser litt ekstra på de tre serviettringene som ikke får komme ut av skuffen og koker (for) mye (glutenfri) pasta. Topper med pesto, parmesan og skinke. Tenner to stearinlys og setter meg.

– Så, hvordan har dagen din vært, spør jeg og legger hodet på skakke mens jeg konsentrerer meg om å tvinne spaghetti rundt gaffelen på en elegant måte. Det er jeg ganske god til. Men det er det ingen som ser.

– Ganske så fin takk, svarer jeg, og din? Herfra går samtalen mest i ring, så jeg dropper det og konsentrerer meg om å spise. Så rydder jeg bordet og kjøkkenet. Det tar veldig kort tid.

Jeg har blitt alene mamma. Eller, jeg tror i hvert fall jeg har vært det. Etter at jeg ble skilt fra russebertepappa. Blir man ikke alenemamma da? Når barna bor hjemme. Eller gjelder det bare når de ikke har en pappa som følger opp? Men i alle fall, nå som alle har flyttet, hva er jeg da? Jeg er alene og mamma, men ikke alenemamma. Tror jeg.Kanskje bare mamma, alene.

Hvor ble årene av, sier folk og himler med øyne som har blitt litt langsynte. De slår ute med armene de pleide å bruke til å løfte opp små kropper. De toer sine hender (spør en voksen), de samme hendene som holdt på små panner, når små mennesker kastet opp. Strengt tatt de samme hendene som holdt på større panner når større mennesker kastet opp. Grandis og vodka #party #minner

Jeg syns noen ganger folk tenker litt lite over hva de spiser før fest. Jeg har f eks sett en del mais, tomat og kjøttdeig, med en hint av grønt som jeg håper var guacamole #fredagstaco #resirkulert Noen ganger var det vanskelig å se om det var Grandis eller taco, det kunne jo være en tacograndis faktisk #finte. Nå snakker jeg ikke primært om mine egne barn, det skulle tatt seg ut! Neida, men de har jo hosta noen ganger. Altså engelsk “hosta”, ikke å forveksle med det norske “hosta”, som er noe helt annet og ikke på langt nær like moro, og i verste fall krever hostesaft med varseltrekant #morfin #hjelperbarelitt

Nå kastes det ikke opp så mye lenger. Tror jeg. Men jeg vet jo ikke, for jeg er jo ikke der. Jeg sitter hjemme eller på hytta og vurderer å kjøpe hund. En sånn valp. Som krever masse og spyr i bilen på vei til fjellet. Som holder meg våken om natten. En sånn som jeg sa at de ikke kunne få #hvemskalluftedenliksom

 

Russebertemamma logger av for å #leseomvalper #sjekkesnapmap #lesegamleblogginnlegg

 

 

 

Rakk ikke SK2019 gitt

Hei!

Jeg er skikkelig glad i å reise. Derfor er jeg oppdatert på IATA flyselskapskoder. Liker godt å reise med QR (Quatar Airways), litt anstrengt forhold til TK (Turkish Airlines) som kansellerte flighten min til Sri Lanka. Angivelig på grunn av 50 cm snø på rullebanene i Istanbul. Særlig! Jeg mener, hvis man ikke gidder å fly, så kan man bare si det. Isteden for å komme med helt usannsynlige unnskyldninger, som virker som de er tatt rett ut av løse luften. Seriøst.

I går fløy jeg med U2, det høres mer glamorøst ut enn det var, det står dessverre bare for easyJet.Så ikke snurten av Bono. Billigselskap. Jeg tør ikke engang si at jeg føy med dem, mest fordi jeg kjenner en pilot. Sier derfor heller ikke at jeg reiste hjem fra Italia med Ryanair (FR) så sent som i fjor. Holdt på å bli sittende igjen på en gudsforlatt liten flyplass syd i Italia på grunn av streik. Det hadde vært til pass for meg ville han sagt, piloten (Ikke vis dette til Christian). Jeg har fortsatt tilgode å reise med f eks 8Y (Air Burundi), kanskje like greit.

Helst siden før påske har jeg hørt snakk om en SAS-flight. Den var liksom overalt, Jeg syns var merkelig at en enkelt flyvning skulle få så himla mye oppmerksomhet! En dame fra Bergen jobbet med den. Flere unge mennesker var fullstendig opphengt i den. Folk gikk jobbet som gale for å skaffe seg den. Noen hadde gitt den helt opp. Hvor mange er det plass til på ett fly?

– Vet du hvor SK2019 går eller? Jeg spør lavt og sånn helt i forbifarten, liker jo ikke å tilkjennegi at jeg ikke er oppdatert.

– Går? Hva mener du? Den GÅR vel ingensteder, hun ser skikkelig rart på meg.-  Det betyr jo liksom “Sommerkroppen 2019” da.

– Nettopp!! Svarer jeg. Det visst jeg vel #SK2019 #erikkeheltdum #forkortelser

 

Russebertemamma logger av for å #trimme #flylitt #øvepåforkortelser

 

Rakk flyet, men ikke SK2019. Bilde: Av og med meg sjæl.

Jeg er verdens verste mamma

Hei!

– Du er verdens verste mamma! Jeg hater deg! Du skriker så høyt at hver eneste celle i kroppen min hører deg. Det levnes ingen tvil om at du mener det. Ordene dine henger igjen på min side av døren. I vitrineskapet skjelver mormors krystallglass Jeg ser mot den lukkede døren og venter på smellene fra enda to dører. De kommer som forventet.

En måke glir lydløst forbi utenfor vinduet som om ingenting har skjedd. Som hundre såpebobler svever ordene dine rundt meg. Jeg prøver å skyve dem unna, men de sprekker når jeg griper etter dem. Den siste lander rett ved tekoppen min. Den etterlater seg et usynlig merke i hjertet mitt og på duken. Hva skjedde?  Nok en gang har jeg tråkket på en hormonell landmine. Livet med tenåringer er byr på mange slike anledninger. Noen ganger tror jeg at jeg skjønner hvor minene ligger. Sørgelig ofte tar jeg feil.

Da du var liten sa jeg hver dag at jeg elsket deg. Du skulle aldri være i tvil. Jeg sier det ikke hver dag lenger. Men jeg står grytidlig opp hver morgen for å vekke deg. Steker egg. Koker pasta. Lager matpakke. Trekker te. Legger vitaminer i et eggeglass og roper at maten står på bordet. Det er mye kjærlighet i en matpakke, sa en psykolog til meg for lenge siden.

Jeg er glad for at du skriker til meg. Det forteller meg at du er trygg nok. Stoler på at jeg tåler det. Du viser at du tenker at jeg kan håndtere mine følelser. At du ikke trenger å redigere deg selv av hensyn til meg. Du tør å la din frustrasjon og ditt sinne boble over betyr at lokket ikke er lagt så tungt på. Takk for at du våger å være autentisk og ekte. Jeg er stolt av deg..

– Unnskyld at jeg ble så sinna, du står plutselig i døren, ser på et punkt over hodet mitt. – Det er bare så jævla mye akkurat nå.

På fredag fikk jeg en Snap av innholdet i den matboksen jeg la lokk på samme morgen. – Tusen takk for kjempegod lunsj, skrev du. Da gråt jeg litt.

Russebertemamma logger av for å #kjøpekleenex #klemmenoen #sjekkeblogglisten

 

 

Hjemlengsel

 

Han satt ved middagsbordet. På de fem andre plassene rundt bordet satt ukjente mennesker. Han så meg med en gang, selv om jeg stod langt unna. Blikkene våre møttes, som så uendelig mange ganger før gjennom de 46 årene vi har kjent hverandre. Han smiler og i det samme får han en serviett kastet i ansiktet, Den kommer fra kvinnen som sitter midt imot ham. Jeg ser på klokken. Burde husket at de spiser middag på denne tiden. Han tar servietten med de store hendene, bretter den rolig sammen, og legger den ved siden av tallerkenen sin. Jeg smiler tilbake til ham gjennom innestengt institusjonsluft som det ikke er håp i. Han reiser seg, sier noe til en pleier, setter stolen sin på plass og forlater bordet. Han smiler fortsatt når han kommer mot meg og jeg går ham i møte. Han var ingen stor klemmer. Det var ikke hans måte. Men god på håndtrykk var han. Han strakte alltid hånden frem, når vi skulle hilse. Som et slags beskyttelse kanskje, mot den mer intime klemmingen. Jeg tok hånden hans og ga ham en klem med den andre armen. Strakte meg på tå. Han luktet fortsatt helt som seg selv. Til tross for at han ikke var det lenger. Herfra fulgte våre møter et ganske fast mønster.

– Vil du gå en tur?
– Ja, det hadde vært hyggelig!
– Kom, så finner vi jakken din.
– Er det kaldt ute i dag da?
– Sånn passe. Jeg tror det holder med den tynne jakken.

Inne på rom 306 finner jeg jakken hans i det lille skapet. Bare en brøkdel av tøyet hans får plass der. Noen ganger er det klær i skapet som ikke er hans. Eller det mangler klær som er hans. Alle de fine, dyre klærne hans er merket med romnummeret hans. 306 står det med sprit-tusj på vaskelappen. Jeg vet ikke hvorfor jeg syns akkurat det er så trist.

Vi går mot utgangsdøren. Jeg går først, sånn at han skal slippe å lure på hvilken vei vi skal. Det henger ganske stygge malerier på veggene og blomstene i vinduskarmene er støvete og kunstige. For at vi skal komme ut må jeg taste en kode. Koden er postnummeret. Det er lett å huske. Hvis man husker. Vi bodde på det postnummeret fra midten av syttitallet. De flyttet derfra i 2010. Det ble endret en gang. Fra 1347 til 1362. Jeg taster og det klikker annerkjennende i låsen. Han går først ned trappen. Holder et godt tak i gelenderet på begge sider, han har lange armer, så det går akkurat. Han beveger seg med langsomme skritt. Setter de store føttene med de blå tøyskoene forsiktig ned på trinnene. Jeg går langsomt etter med blikket festet på den brede ryggen og det grå bakhodet.

Vi gå langsomt ved siden av hverandre bortover veien. Forbi hestene. Forbi gården der jeg lekte som barn. Jeg husker filleryen som lå i gangen i det gamle, hvite huset. De hvite potteskjulerne med gullrelief melom blondegardinene. Kjøkkenet som luktet kokekaffe.

– Her var det fint, sier han og ser seg rundt.
– Ja, her har vi gått mange ganger, sier jeg.

Det svarer han ikke på. Og jeg angrer på at jeg sa det.

– Er du sliten? Vil du snu?
– Nei, jeg har det fint. Se, der er den!
– Hvilken?
– Bilen. Jeg tror det er de som skal hente meg og kjøre meg hjem.
– Hjem, sier jeg, hva mener du?
– Til Larvik, sier han og smiler ned til meg. Han går helt bort til bilen og titter inn gjennom sidevinduet. 
– Jeg tror kanskje ikke det, sier jeg og går videre. 
– Nei, sier han. Jeg tror du har rett. Du har ofte det nå for tiden. 

Vi går gjennom det nye byggefeltet. Det er ikke nytt lenger. Det bodde en politiker her en gang, lurer på om han bor her fortsatt. Det er rart hva man husker. Og ikke husker. 

– Nå snur vi og går hjemover, sier jeg. 
– Ja, sier han, det hadde vært fint å komme hjem nå. 

Russebertemamma logger av, rett og slett. 
– 

Hendene hans var ikke demente. Foto: Embla Borge 

Trodde det var innbrudd

Hei!

Ja, da har det gått både vinter og vår siden sist. Det er selvfølgelig bare noe jeg sier, for sannheten er at det bare har gått vinter. Men det har det til gjengjeld gått mye av, syns jeg. Det har til og med gått litt jul og mye nytt år. I førjulstiden fikk jeg meg et ordentilg sjokk, som har hengt i til langt utpå nyåret, nesten enda vil jeg faktisk si. Det var jo sånn, ikke sant, at både Russeberta og Lillebror flyttet ut i fjor høst (se tidligere innlegg f eks “Tomt rede”). Så skulle de komme hjem til jul, noe jeg gledet meg overraskede mye til. Jeg ryddet rommene deres skikkelig fint, sånn som bare en mamma med et kjempesnev av OCD (spør en voksen) kan. Toppet det hele med å legge fram aldri så lite julegodis og skrev en sånn koselig mamma-lapp med velkommen hjem, hjerter, klem og ja, du vet #toomuchmom?

Det neste som skjer er at det er innbrudd i heimen. Hva gir du meg? Rett før jul lism? Makan! Det var ekstra trist at det først og fremst var ungdommenes rom som var rasert og endevendt. Det ene rommet verre enn det andre. Så mye forgjeves rydding! Jeg skimtet kun et lite hjørne av godisposen med skumnisser, ellers var det fullsendig kaos så langt øyet rakk. Ord blir fattige. Hvem får seg til å gjøre noe sånt? I en såpass kritiske situasjon er det om å gjøre å holde hodet iskaldt og handle raskt og effektivt.

Jeg fikk fatt i en pose Cheese Doodles fra kriselageret, åpnet PC,n raskere enn svint og satt meg ned med Netflix og en slant lunken hvitvin. Etter et par episoder av Doctor Foster følete jeg meg helt i water og var klar til å ta inn over meg skadeomfanget. I det jeg lister meg inn på det første ungdomsrommet hører jeg en kjent stemme der inne: 

– Hei mamma, hvorfor banker du ikke på? 
– Å hei, ER du her? Vel, vi må vel få anmeldt innbruddet. 
– Innbrudd? Hvor? Ikke tull da. Det er jo bare tingene mine!
– Ehh, nettopp. Seff. Hehe. Dine ting ja. Over alt.Ser det nå. Nei, nei. Ikke no’ stress. Bare la det ligge. Mest skittentøy kanskje? Velkommen hjem da!
– Takk! Og forresten, jeg er ikke så veldig glad i skumnisser.

Nei, da så Og nå er det ryddig igjen, for det meste. Men Doctor Foster har rotet det bra til for seg selv må jeg si. 

Russebertemamma logger av for å #rydde #sepånetflix #sjekkeblogglisten

Shocking og shocking….. Foto: Ja, hadde tatt for lang tid å male dette vettu. 

Mindre alene sammen

Hei!

Endelig var den her. Den kvelden i året som mange barn gleder seg nest mest til. Bare slått av julaften. Jeg har gått tur i duskregn på glinsende svart asfalt. Sett lyset fra hundre uthulte gresskar. De stirret på meg med lysende øyne, brede smil og ingen hjerne. Der i mørket har jeg passert grupper av skrålende, leende tusser og troll. Gjenferd, monstre og blodige prinsesser med sjokolade rundt små munner. Megetsigende nikk og blikk fra foreldre som følger. Kvelden er magisk skummel og samtidig trygg. Fordi dere er sammen. 

I det jeg er på vei inn gjennom ytterdøren hjemme, snur jeg meg og ser et lite spøkelse der ute i mørket. Han sakner farten og ser tilbake på meg gjennom to hull i et laken. Den lille hånden holder hardt i hanken på den oransje bøtten med gresskarfjes. Vi ser på hverandre. Lange sekunder tikker mellom oss. To skritt foran går pappa. Men det hjelper liksom ikke, for det jeg ser er et veldig ensomt og stille spøkelse. Det blir ikke det samme å skrike og skråle for seg selv. Eller med pappa. Ikke det samme i det hele tatt.
Hjernen min spoler mange år tilbake. Vi er hjemme. Jeg lager middag og roper fra kjøkkenet. 

– Hvem skal du gå knask eller knep med? Det er andre gang jeg spør og og jeg vet at du hører meg. Så skjønner jeg hvorfor du ikke svarer. Må svelge to ganger. Vet ikke helt hvordan jeg skal løse dette. Men jeg løser det likevel. Noen timer og telefonsamtaler senere sender jeg et lite selvlysende skjelett ut i natten. Med en oransj bøtte i en liten hånd og ull under det syntetiske kostymet fra Nille.

Noen ganger vokser små, ensomme spøkelser opp og blir store og fortsatt ensomme. Det er heller ingen spøk. Andre ganger går det bra. Man har fine folk å henge med. Også på Halloween. Man har egne penger. Kjøper sitt eget godis og ser på film i et land langt borte. 

Sammen er vi mindre alene. Det er ikke mine ord, men jeg skulle ønske jeg hadde skrevet dem først. Til det lille spøkelse som jeg så på Halloween, jeg vil at du skal vite dette: Jeg så deg. 

Russebertemamma logger av for å #hentekleenex #tenke #sjekkeblogglista 

Det er skummelt å være alene. Foto: En dude på Pinterest. Takk! 

Er du vår nye MAMMA?

Hei! 

Vi utvider og søker deg som vil være en del av et stort globalt nettverk i stadig vekst.  Da akkurat denne stillingen ikke har vært besatt tidligere er det store muligheter til å utforme sin egen arbeidshverdag/natt. Stillingen passer ikke for alle, men det vet du ikke før du har begynt og da er det dessverre for sent, så vi oppfordrer alle til å søke samma hva. (NB! TIL HANNE I HR – HUSK Å FJERNE DENNE SETNINGEN FØR ANNONSEN GÅR I TRYKKEN!) 

Stilling: Mamma 

Arbeidstid: 24 timer i døgnet, 7 dager i uken, 365 dager i året (366 dager hvert fjerde år). Nattarbeid må påregnes og anses som svært sannsynlig i lange perioder.

Ferie: Sannsynligvis ikke. 

Arbeidssted: Vi holder ikke til i lyse, trivelige lokaler med tøffelavstand til vannkanten, men er likevel sentralt plassert veldig nær deg. Gode muligheter for hjemmekontor, både i oppstartfasen og senere. 

Kvalifikasjoner:  Du er åpen, snill, fleksibel, lyttende, tålmodig, snartenkt og trives i et til tider hektisk miljø med mange uforutsette og stadig skiftende utfordringer. 

Utdanning: Det er (merkelig nok) ingen krav til formell kompetanse, men vi anser det som en fordel at du har høyere utdanning innenfor følgende fagfelt: ernæring, pedagogikk, helse, jus, sport/fritid, psykologi, økonomi, forsikring, logistikk, kunst/kultur (herunder gode sangferdigheter) og renhold.

Det forventes at du på årlig basis kan ta ansvar for avvikling av viktige eventer (les: bursdager) og at du evner å fornye konsepet for disse fra år til år. Det er en selvfølge at eventet ikke ligner på noe som tidligere har vært gjennomført i konkurrerende virksomheter. Personlig egnethet kan veie tyngre enn formell kompetanse.Men bare kanskje. 

En del reising må påregnes. Særlig korte reiser mellom hjemmet og barnehage, skole, svømmehall, alpinanlegg, fotballbaner, hoppbakker, turnhaller og nær sagt alle ander tenkelige og utenkelige steder. Førerkort kl B er ikke et absolutt krav, men en ubetinget fordel. 

Tidligere erfaring: Du trenger ingen erfaring for å søke. 

Lønn: Etter avtale og kvalifikasjoner. NOT! HAHAHA! Selvfølgelig får du ikke lønn. Det skulle tatt seg ut. Tvert i mot. Dette koster deg en god del, også økonomisk. 

Søknadsfrist: Snarest. Merk din søknad med: “Verdens viktigste jobb”. 

Menn oppfordres til IKKE å søke. Tross alt. 

Russebertemamma logger av for å #bade #lageknekkebrød #sjekkeblogglista

Gøy å blogge! Foto: En lykkelig blogger. 

 

Russ i Blåfjell

Hei!

Jeg har drukket smoothie med blåbær og proteinpulver, meditert og styrta to kopper te. Klokken er 06:15.Jeg har skrevet at det har blitt så stille her. I dag skal jeg følge opp med å snakke litt om lyd. For lyd kan bringe oss nærmere hverandre og den kan skape avstand. Høy musikk fra barnerommet er et sikkert tegn på at rommet må omdefineres. Fra nå av, er det et ungdomsrom. Det er mange år siden det skjedde her i huset, men jeg husker det. Det skjer omtrent samtidig som du merker at lukten forandrer seg. Det er ikke bare sure sokker, det er lukten av hormoner. Så små, så usynlige, så utrolig transformerende. Hvorfor spiller de så høyt der inne? For for å overdøve meg? Stenge meg ute? Signalisere at de ikke bryr seg? 

I RT tar de det helt ut med leide, svinedyre lydannlegg i bussen. Turbosound Flashlight som pumper ut russesanger med 140 dB i kastene. Det er helt sinnsykt høy lyd. Faktisk så øredøvende at alle må ha ørepropper, for å unngå varige mén. Her KAN det være lettere å få øye på paradokset, enn logikken. Men jeg skjønner at det er fordi jeg er eldre enn russ #selvinnsikt. Øreproppene var også dyre og ble levert i små, fine bokser. 

I helgen gjorde russebertepappa en kjempejobb med å koble hele Family Four opp på Spotta (Spotta? Se tidligere innlegg: “Russespråk for dummies – les foreldre og andre voksne”). Det ble litt kluss med spillelistene. Nå hører jeg en del på Jul i Blåfjell. Det minner meg om at Russeberta kalte Lillebror for Krekling i flere måneder etter at han ble født. Hvis du ikke har sett Blåfjell gir det ikke mening, men det holder at du skjønner at det var veldig søtt. I årene som fulgte hadde jeg en blånisse og en rødnisse som spratt rundt med tunge luer og votter med dusk. Var det da de bestemte seg for farge?

For svosj, så hadde jeg russ. Først en blå og så en rød. Og jeg var på foreldrerulling, en minnerik natt med snus i begge ørene og en neonfarget ørepropp under overleppa. De stengte oss ikke ute, men inviterte oss inn. Fordi de bryr seg.Tror jeg. 

Russebertemamma logger av for å #skruoppmusikken #mimre #sjekkeblogglista

Ruller med Waveshaper (fortsatt lettest å uttale når man er brisen) Blåfjell har lukket seg for lengst og vi er fortsatt ute.
Foto: Sjekk skyggen!