Hjemlengsel

 

Han satt ved middagsbordet. På de fem andre plassene rundt bordet satt ukjente mennesker. Han så meg med en gang, selv om jeg stod langt unna. Blikkene våre møttes, som så uendelig mange ganger før gjennom de 46 årene vi har kjent hverandre. Han smiler og i det samme får han en serviett kastet i ansiktet, Den kommer fra kvinnen som sitter midt imot ham. Jeg ser på klokken. Burde husket at de spiser middag på denne tiden. Han tar servietten med de store hendene, bretter den rolig sammen, og legger den ved siden av tallerkenen sin. Jeg smiler tilbake til ham gjennom innestengt institusjonsluft som det ikke er håp i. Han reiser seg, sier noe til en pleier, setter stolen sin på plass og forlater bordet. Han smiler fortsatt når han kommer mot meg og jeg går ham i møte. Han var ingen stor klemmer. Det var ikke hans måte. Men god på håndtrykk var han. Han strakte alltid hånden frem, når vi skulle hilse. Som et slags beskyttelse kanskje, mot den mer intime klemmingen. Jeg tok hånden hans og ga ham en klem med den andre armen. Strakte meg på tå. Han luktet fortsatt helt som seg selv. Til tross for at han ikke var det lenger. Herfra fulgte våre møter et ganske fast mønster.

– Vil du gå en tur?
– Ja, det hadde vært hyggelig!
– Kom, så finner vi jakken din.
– Er det kaldt ute i dag da?
– Sånn passe. Jeg tror det holder med den tynne jakken.

Inne på rom 306 finner jeg jakken hans i det lille skapet. Bare en brøkdel av tøyet hans får plass der. Noen ganger er det klær i skapet som ikke er hans. Eller det mangler klær som er hans. Alle de fine, dyre klærne hans er merket med romnummeret hans. 306 står det med sprit-tusj på vaskelappen. Jeg vet ikke hvorfor jeg syns akkurat det er så trist.

Vi går mot utgangsdøren. Jeg går først, sånn at han skal slippe å lure på hvilken vei vi skal. Det henger ganske stygge malerier på veggene og blomstene i vinduskarmene er støvete og kunstige. For at vi skal komme ut må jeg taste en kode. Koden er postnummeret. Det er lett å huske. Hvis man husker. Vi bodde på det postnummeret fra midten av syttitallet. De flyttet derfra i 2010. Det ble endret en gang. Fra 1347 til 1362. Jeg taster og det klikker annerkjennende i låsen. Han går først ned trappen. Holder et godt tak i gelenderet på begge sider, han har lange armer, så det går akkurat. Han beveger seg med langsomme skritt. Setter de store føttene med de blå tøyskoene forsiktig ned på trinnene. Jeg går langsomt etter med blikket festet på den brede ryggen og det grå bakhodet.

Vi gå langsomt ved siden av hverandre bortover veien. Forbi hestene. Forbi gården der jeg lekte som barn. Jeg husker filleryen som lå i gangen i det gamle, hvite huset. De hvite potteskjulerne med gullrelief melom blondegardinene. Kjøkkenet som luktet kokekaffe.

– Her var det fint, sier han og ser seg rundt.
– Ja, her har vi gått mange ganger, sier jeg.

Det svarer han ikke på. Og jeg angrer på at jeg sa det.

– Er du sliten? Vil du snu?
– Nei, jeg har det fint. Se, der er den!
– Hvilken?
– Bilen. Jeg tror det er de som skal hente meg og kjøre meg hjem.
– Hjem, sier jeg, hva mener du?
– Til Larvik, sier han og smiler ned til meg. Han går helt bort til bilen og titter inn gjennom sidevinduet. 
– Jeg tror kanskje ikke det, sier jeg og går videre. 
– Nei, sier han. Jeg tror du har rett. Du har ofte det nå for tiden. 

Vi går gjennom det nye byggefeltet. Det er ikke nytt lenger. Det bodde en politiker her en gang, lurer på om han bor her fortsatt. Det er rart hva man husker. Og ikke husker. 

– Nå snur vi og går hjemover, sier jeg. 
– Ja, sier han, det hadde vært fint å komme hjem nå. 

Russebertemamma logger av, rett og slett. 
– 

Hendene hans var ikke demente. Foto: Embla Borge 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg