Jeg er verdens verste mamma

Hei!

– Du er verdens verste mamma! Jeg hater deg! Du skriker så høyt at hver eneste celle i kroppen min hører deg. Det levnes ingen tvil om at du mener det. Ordene dine henger igjen på min side av døren. I vitrineskapet skjelver mormors krystallglass Jeg ser mot den lukkede døren og venter på smellene fra enda to dører. De kommer som forventet.

En måke glir lydløst forbi utenfor vinduet som om ingenting har skjedd. Som hundre såpebobler svever ordene dine rundt meg. Jeg prøver å skyve dem unna, men de sprekker når jeg griper etter dem. Den siste lander rett ved tekoppen min. Den etterlater seg et usynlig merke i hjertet mitt og på duken. Hva skjedde?  Nok en gang har jeg tråkket på en hormonell landmine. Livet med tenåringer er byr på mange slike anledninger. Noen ganger tror jeg at skjønner hvor minene ligger. Sørgelig ofte tar jeg feil.

Da du var liten sa jeg hver dag at jeg elsket deg. Du skulle aldri være i tvil. Jeg sier det ikke hver dag lenger. Men jeg står grytidlig opp hver morgen for å vekke deg. Steker egg. Koke pasta. Lager matpakke. Trekker te. Legger vitaminer i et eggeglass og roper at maten står på bordet.. Det er mye kjærlighet i en matpakke, sa en psykolog til meg.

Jeg er glad for at du skriker til meg. Det forteller meg at du er trygg nok. Stoler på at jeg tåler det. Du viser at du tenker at jeg kan håndtere mine følelser. At du ikke trenger å redigere deg selv av hensyn til meg. Du tør å la din frustrasjon og ditt sinne boble over betyr at lokket ikke er lagt så tungt på. Takk for at du våger å være autentisk og ekte. Jeg er stolt av deg..

– Unnskyld at jeg ble så sinna, du står plutselig i døren, ser på et punkt over hodet mitt. – Det er bare så jævla mye akkurat nå.

På fredag fikk jeg en Snap av innholdet i den matboksen jeg la lokk på samme morgen. – Tusen takk for kjempegod lunsj, skrev du. Da gråt jeg litt.

Russebertemamma logger av for å #kjøpekleenex #klemmenoen #sjekkeblogglisten

 

 

Hjemlengsel

 

Han satt ved middagsbordet. På de fem andre plassene rundt bordet satt ukjente mennesker. Han så meg med en gang, selv om jeg stod langt unna. Blikkene våre møttes, som så uendelig mange ganger før gjennom de 46 årene vi har kjent hverandre. Han smiler og i det samme får han en serviett kastet i ansiktet, Den kommer fra kvinnen som sitter midt imot ham. Jeg ser på klokken. Burde husket at de spiser middag på denne tiden. Han tar servietten med de store hendene, bretter den rolig sammen, og legger den ved siden av tallerkenen sin. Jeg smiler tilbake til ham gjennom innestengt institusjonsluft som det ikke er håp i. Han reiser seg, sier noe til en pleier, setter stolen sin på plass og forlater bordet. Han smiler fortsatt når han kommer mot meg og jeg går ham i møte. Han var ingen stor klemmer. Det var ikke hans måte. Men god på håndtrykk var han. Han strakte alltid hånden frem, når vi skulle hilse. Som et slags beskyttelse kanskje, mot den mer intime klemmingen. Jeg tok hånden hans og ga ham en klem med den andre armen. Strakte meg på tå. Han luktet fortsatt helt som seg selv. Til tross for at han ikke var det lenger. Herfra fulgte våre møter et ganske fast mønster.

– Vil du gå en tur?
– Ja, det hadde vært hyggelig!
– Kom, så finner vi jakken din.
– Er det kaldt ute i dag da?
– Sånn passe. Jeg tror det holder med den tynne jakken.

Inne på rom 306 finner jeg jakken hans i det lille skapet. Bare en brøkdel av tøyet hans får plass der. Noen ganger er det klær i skapet som ikke er hans. Eller det mangler klær som er hans. Alle de fine, dyre klærne hans er merket med romnummeret hans. 306 står det med sprit-tusj på vaskelappen. Jeg vet ikke hvorfor jeg syns akkurat det er så trist.

Vi går mot utgangsdøren. Jeg går først, sånn at han skal slippe å lure på hvilken vei vi skal. Det henger ganske stygge malerier på veggene og blomstene i vinduskarmene er støvete og kunstige. For at vi skal komme ut må jeg taste en kode. Koden er postnummeret. Det er lett å huske. Hvis man husker. Vi bodde på det postnummeret fra midten av syttitallet. De flyttet derfra i 2010. Det ble endret en gang. Fra 1347 til 1362. Jeg taster og det klikker annerkjennende i låsen. Han går først ned trappen. Holder et godt tak i gelenderet på begge sider, han har lange armer, så det går akkurat. Han beveger seg med langsomme skritt. Setter de store føttene med de blå tøyskoene forsiktig ned på trinnene. Jeg går langsomt etter med blikket festet på den brede ryggen og det grå bakhodet.

Vi gå langsomt ved siden av hverandre bortover veien. Forbi hestene. Forbi gården der jeg lekte som barn. Jeg husker filleryen som lå i gangen i det gamle, hvite huset. De hvite potteskjulerne med gullrelief melom blondegardinene. Kjøkkenet som luktet kokekaffe.

– Her var det fint, sier han og ser seg rundt.
– Ja, her har vi gått mange ganger, sier jeg.

Det svarer han ikke på. Og jeg angrer på at jeg sa det.

– Er du sliten? Vil du snu?
– Nei, jeg har det fint. Se, der er den!
– Hvilken?
– Bilen. Jeg tror det er de som skal hente meg og kjøre meg hjem.
– Hjem, sier jeg, hva mener du?
– Til Larvik, sier han og smiler ned til meg. Han går helt bort til bilen og titter inn gjennom sidevinduet. 
– Jeg tror kanskje ikke det, sier jeg og går videre. 
– Nei, sier han. Jeg tror du har rett. Du har ofte det nå for tiden. 

Vi går gjennom det nye byggefeltet. Det er ikke nytt lenger. Det bodde en politiker her en gang, lurer på om han bor her fortsatt. Det er rart hva man husker. Og ikke husker. 

– Nå snur vi og går hjemover, sier jeg. 
– Ja, sier han, det hadde vært fint å komme hjem nå. 

Russebertemamma logger av, rett og slett. 
– 

Hendene hans var ikke demente. Foto: Embla Borge 

Trodde det var innbrudd

Hei!

Ja, da har det gått både vinter og vår siden sist. Det er selvfølgelig bare noe jeg sier, for sannheten er at det bare har gått vinter. Men det har det til gjengjeld gått mye av, syns jeg. Det har til og med gått litt jul og mye nytt år. I førjulstiden fikk jeg meg et ordentilg sjokk, som har hengt i til langt utpå nyåret, nesten enda vil jeg faktisk si. Det var jo sånn, ikke sant, at både Russeberta og Lillebror flyttet ut i fjor høst (se tidligere innlegg f eks “Tomt rede”). Så skulle de komme hjem til jul, noe jeg gledet meg overraskede mye til. Jeg ryddet rommene deres skikkelig fint, sånn som bare en mamma med et kjempesnev av OCD (spør en voksen) kan. Toppet det hele med å legge fram aldri så lite julegodis og skrev en sånn koselig mamma-lapp med velkommen hjem, hjerter, klem og ja, du vet #toomuchmom?

Det neste som skjer er at det er innbrudd i heimen. Hva gir du meg? Rett før jul lism? Makan! Det var ekstra trist at det først og fremst var ungdommenes rom som var rasert og endevendt. Det ene rommet verre enn det andre. Så mye forgjeves rydding! Jeg skimtet kun et lite hjørne av godisposen med skumnisser, ellers var det fullsendig kaos så langt øyet rakk. Ord blir fattige. Hvem får seg til å gjøre noe sånt? I en såpass kritiske situasjon er det om å gjøre å holde hodet iskaldt og handle raskt og effektivt.

Jeg fikk fatt i en pose Cheese Doodles fra kriselageret, åpnet PC,n raskere enn svint og satt meg ned med Netflix og en slant lunken hvitvin. Etter et par episoder av Doctor Foster følete jeg meg helt i water og var klar til å ta inn over meg skadeomfanget. I det jeg lister meg inn på det første ungdomsrommet hører jeg en kjent stemme der inne: 

– Hei mamma, hvorfor banker du ikke på? 
– Å hei, ER du her? Vel, vi må vel få anmeldt innbruddet. 
– Innbrudd? Hvor? Ikke tull da. Det er jo bare tingene mine!
– Ehh, nettopp. Seff. Hehe. Dine ting ja. Over alt.Ser det nå. Nei, nei. Ikke no’ stress. Bare la det ligge. Mest skittentøy kanskje? Velkommen hjem da!
– Takk! Og forresten, jeg er ikke så veldig glad i skumnisser.

Nei, da så Og nå er det ryddig igjen, for det meste. Men Doctor Foster har rotet det bra til for seg selv må jeg si. 

Russebertemamma logger av for å #rydde #sepånetflix #sjekkeblogglisten

Shocking og shocking….. Foto: Ja, hadde tatt for lang tid å male dette vettu. 

Mindre alene sammen

Hei!

Endelig var den her. Den kvelden i året som mange barn gleder seg nest mest til. Bare slått av julaften. Jeg har gått tur i duskregn på glinsende svart asfalt. Sett lyset fra hundre uthulte gresskar. De stirret på meg med lysende øyne, brede smil og ingen hjerne. Der i mørket har jeg passert grupper av skrålende, leende tusser og troll. Gjenferd, monstre og blodige prinsesser med sjokolade rundt små munner. Megetsigende nikk og blikk fra foreldre som følger. Kvelden er magisk skummel og samtidig trygg. Fordi dere er sammen. 

I det jeg er på vei inn gjennom ytterdøren hjemme, snur jeg meg og ser et lite spøkelse der ute i mørket. Han sakner farten og ser tilbake på meg gjennom to hull i et laken. Den lille hånden holder hardt i hanken på den oransje bøtten med gresskarfjes. Vi ser på hverandre. Lange sekunder tikker mellom oss. To skritt foran går pappa. Men det hjelper liksom ikke, for det jeg ser er et veldig ensomt og stille spøkelse. Det blir ikke det samme å skrike og skråle for seg selv. Eller med pappa. Ikke det samme i det hele tatt.
Hjernen min spoler mange år tilbake. Vi er hjemme. Jeg lager middag og roper fra kjøkkenet. 

– Hvem skal du gå knask eller knep med? Det er andre gang jeg spør og og jeg vet at du hører meg. Så skjønner jeg hvorfor du ikke svarer. Må svelge to ganger. Vet ikke helt hvordan jeg skal løse dette. Men jeg løser det likevel. Noen timer og telefonsamtaler senere sender jeg et lite selvlysende skjelett ut i natten. Med en oransj bøtte i en liten hånd og ull under det syntetiske kostymet fra Nille.

Noen ganger vokser små, ensomme spøkelser opp og blir store og fortsatt ensomme. Det er heller ingen spøk. Andre ganger går det bra. Man har fine folk å henge med. Også på Halloween. Man har egne penger. Kjøper sitt eget godis og ser på film i et land langt borte. 

Sammen er vi mindre alene. Det er ikke mine ord, men jeg skulle ønske jeg hadde skrevet dem først. Til det lille spøkelse som jeg så på Halloween, jeg vil at du skal vite dette: Jeg så deg. 

Russebertemamma logger av for å #hentekleenex #tenke #sjekkeblogglista 

Det er skummelt å være alene. Foto: En dude på Pinterest. Takk! 

Er du vår nye MAMMA?

Hei! 

Vi utvider og søker deg som vil være en del av et stort globalt nettverk i stadig vekst.  Da akkurat denne stillingen ikke har vært besatt tidligere er det store muligheter til å utforme sin egen arbeidshverdag/natt. Stillingen passer ikke for alle, men det vet du ikke før du har begynt og da er det dessverre for sent, så vi oppfordrer alle til å søke samma hva. (NB! TIL HANNE I HR – HUSK Å FJERNE DENNE SETNINGEN FØR ANNONSEN GÅR I TRYKKEN!) 

Stilling: Mamma 

Arbeidstid: 24 timer i døgnet, 7 dager i uken, 365 dager i året (366 dager hvert fjerde år). Nattarbeid må påregnes og anses som svært sannsynlig i lange perioder.

Ferie: Sannsynligvis ikke. 

Arbeidssted: Vi holder ikke til i lyse, trivelige lokaler med tøffelavstand til vannkanten, men er likevel sentralt plassert veldig nær deg. Gode muligheter for hjemmekontor, både i oppstartfasen og senere. 

Kvalifikasjoner:  Du er åpen, snill, fleksibel, lyttende, tålmodig, snartenkt og trives i et til tider hektisk miljø med mange uforutsette og stadig skiftende utfordringer. 

Utdanning: Det er (merkelig nok) ingen krav til formell kompetanse, men vi anser det som en fordel at du har høyere utdanning innenfor følgende fagfelt: ernæring, pedagogikk, helse, jus, sport/fritid, psykologi, økonomi, forsikring, logistikk, kunst/kultur (herunder gode sangferdigheter) og renhold.

Det forventes at du på årlig basis kan ta ansvar for avvikling av viktige eventer (les: bursdager) og at du evner å fornye konsepet for disse fra år til år. Det er en selvfølge at eventet ikke ligner på noe som tidligere har vært gjennomført i konkurrerende virksomheter. Personlig egnethet kan veie tyngre enn formell kompetanse.Men bare kanskje. 

En del reising må påregnes. Særlig korte reiser mellom hjemmet og barnehage, skole, svømmehall, alpinanlegg, fotballbaner, hoppbakker, turnhaller og nær sagt alle ander tenkelige og utenkelige steder. Førerkort kl B er ikke et absolutt krav, men en ubetinget fordel. 

Tidligere erfaring: Du trenger ingen erfaring for å søke. 

Lønn: Etter avtale og kvalifikasjoner. NOT! HAHAHA! Selvfølgelig får du ikke lønn. Det skulle tatt seg ut. Tvert i mot. Dette koster deg en god del, også økonomisk. 

Søknadsfrist: Snarest. Merk din søknad med: “Verdens viktigste jobb”. 

Menn oppfordres til IKKE å søke. Tross alt. 

Russebertemamma logger av for å #bade #lageknekkebrød #sjekkeblogglista

Gøy å blogge! Foto: En lykkelig blogger. 

 

Russ i Blåfjell

Hei!

Jeg har drukket smoothie med blåbær og proteinpulver, meditert og styrta to kopper te. Klokken er 06:15.Jeg har skrevet at det har blitt så stille her. I dag skal jeg følge opp med å snakke litt om lyd. For lyd kan bringe oss nærmere hverandre og den kan skape avstand. Høy musikk fra barnerommet er et sikkert tegn på at rommet må omdefineres. Fra nå av, er det et ungdomsrom. Det er mange år siden det skjedde her i huset, men jeg husker det. Det skjer omtrent samtidig som du merker at lukten forandrer seg. Det er ikke bare sure sokker, det er lukten av hormoner. Så små, så usynlige, så utrolig transformerende. Hvorfor spiller de så høyt der inne? For for å overdøve meg? Stenge meg ute? Signalisere at de ikke bryr seg? 

I RT tar de det helt ut med leide, svinedyre lydannlegg i bussen. Turbosound Flashlight som pumper ut russesanger med 140 dB i kastene. Det er helt sinnsykt høy lyd. Faktisk så øredøvende at alle må ha ørepropper, for å unngå varige mén. Her KAN det være lettere å få øye på paradokset, enn logikken. Men jeg skjønner at det er fordi jeg er eldre enn russ #selvinnsikt. Øreproppene var også dyre og ble levert i små, fine bokser. 

I helgen gjorde russebertepappa en kjempejobb med å koble hele Family Four opp på Spotta (Spotta? Se tidligere innlegg: “Russespråk for dummies – les foreldre og andre voksne”). Det ble litt kluss med spillelistene. Nå hører jeg en del på Jul i Blåfjell. Det minner meg om at Russeberta kalte Lillebror for Krekling i flere måneder etter at han ble født. Hvis du ikke har sett Blåfjell gir det ikke mening, men det holder at du skjønner at det var veldig søtt. I årene som fulgte hadde jeg en blånisse og en rødnisse som spratt rundt med tunge luer og votter med dusk. Var det da de bestemte seg for farge?

For svosj, så hadde jeg russ. Først en blå og så en rød. Og jeg var på foreldrerulling, en minnerik natt med snus i begge ørene og en neonfarget ørepropp under overleppa. De stengte oss ikke ute, men inviterte oss inn. Fordi de bryr seg.Tror jeg. 

Russebertemamma logger av for å #skruoppmusikken #mimre #sjekkeblogglista

Ruller med Waveshaper (fortsatt lettest å uttale når man er brisen) Blåfjell har lukket seg for lengst og vi er fortsatt ute.
Foto: Sjekk skyggen!
 

Det tar på å være mamma

Hei!

Det er tidlig morgen i stuen. Jeg er halvveis nede i den andre tekoppen og har tatt min daglige håndfull med vitaminer, mineraler og fettsyrer. Det er en del av mitt morgenrituale. Det er sunt for psyken min med rutiner Utenfor de upussende vinduene er den kjente utsikten innhyllet i stummende mørke Jeg ser på klokken og tenker at solen må ha forsovet seg og mistet bussen. Så husker jeg at det er oktober og at det ikke er mitt ansvar å få den opp.

Det er så stille her. Rommene til Russeberta og Lillebror er akkurat like rene og ryddige som i går. Jeg kjenner på hvordan det er å være mamma på avstand. Og så lurer jeg på hvordan det er å være dem akkurat nå. Jeg håper de har fått med seg det de trenger. At jeg har klart å pakke ned det viktigste og at bagasjen deres ikke har blitt for tung og full av uvesentligheter. Like galt blir det om den har blitt for lett og at de mangler noe vesentlig. Akkurat nå kjenner jeg at det å være mamma er det mest krevende jeg har gjort. Og det mest givende. Og helt sikkert det viktigste, selv om prioriteringene mine ikke allitd har gjennspeilet det.

Og så husker jeg en kveld for lenge, lenge siden. Kveldsmaten var spist og små tenner pusset. Boka var lest og sangene sunget. Det var helt stille i rommet og du lå under en blå dyne med Max Mekker-motiv. Jeg trodde du hadde sovnet. Jeg hadde nesten sovnet selv. 

– Mamma?
– Ja?
– Uten deg går verden under. 
 

Det er skikkelig, skikkelig stille her. Jeg hører så godt hva jeg tenker. Solen har endelig kommet seg opp, helt selv. Det ser ut til å bli en veldig fin dag. Og du. Mellom oss. Om kvelden, før jeg legger meg, stikker jeg hodet inn på de tomme rommene deres og sier “god natt”. 

 

Russebertemamma logger av for å #taendaenkoppte #finnevinterjakka #sjekkeblogglista

Så ble det lyst. Foto: Russeberta faktisk. For lenge siden. 

 

Tomt rede

Hei!

Når kidsa flytter ut sitter det to typer foreldre igjen hjemme i det tomme redet. De som syns det er tomt og rart og trist. Og de som er litt mer som meg. Altså, ikke det at det ikke er litt rart og tomt, men trist, det er det ikke. Jeg hadde akkurat fått ryddet opp ganske grundig her og vasket på steder som sannsynligvis ikke hadde blitt regnet som boareal. Jeg hadde renset vinduskarmen for snus og samlet inn skitne tallerkner, halvfulle glass og bestikk som jeg serr trodde vi hadde mistet, Akkurat i det jeg ser bunnen av skittentøyskurven og er i ferd med å legge sammen det siste nyvaskede paret med sokker, ringer mobilen. 

– Hei mamma. Sanver du meg?
– Ehh,hmm. Ja, veldig! (Jeg lyver så overbevisende at jeg et øyeblikk tror på det selv). 
– Du trenger ikke være lei deg lenger. Jeg kommer over til helgen!
– Hvilken helg da lism? 
– Nå, denne helgen, fra onsdag til søndag. Jeg tar med meg en del skittentøy, vaskemidlet her lukter ikke så godt. 
– Ehh, å ja, så KJEMPEFINT da. 

Og så kommer hun hjem og det er faktisk veldig hyggelig. Og vipps er helgen over og hun skal reise hjem. For det er ikke dette som er hjem lenger nå. Akkurat det der kan være litt forvirrende, syns jeg. 

Ja, okay da, Jeg sneier innom snapmap og sjekker hvor de er. Og det er litt stille her. Og det er jo litt hyggelig å ha noen å lage mat til egentlig. 

På rommet til Lillebror henger en rød russedress og minner meg om at alt går over. (Kanskje bortsett fra lukten av den dressen). Han er ikke så meddelsom, og finner fort et påskudd til å legge på, hvis vi en sjelden gang snakker sammen. Men nå har jeg har funnet et triks som virker: 

– Hallo, det er mamma. Trenger du penger? 

Russebertemamma logger av for å #sendepenger #sjekketomskittentøykurv #lagemattilén

Foto: Meg, hvem ellers? Jeg er jo alene her! 

 

 

Er det Insta Worthy?

Ciao ciao a tutti! 

– Kunne du tenke deg å reise på storbyferie med pappa kanskje?
– Det spørs hvor. Det må være insta Worthy.
– Insta what?
– Worthy…Det må se bra ut på Insta. Skjønner?
– Ehh ja og nei. Mest nei, egentlig.

La meg begynne med å innrømme at jeg er en kløne på sosiale medier. Noen ganger tror jeg at jeg har skjønt det. Det er da det går dårligst. Skjønner du noe av kommentarene på på ungdommenes bilder? Da er du under 25. 

For noen dager siden skulle jeg hjelpe berta med ta noen bilder til Insta #verdigsted De skulle tas i vannet, hvor ellers. Det var litt ujevn bunn og litt bølger, men samma det. Mobilen hennes er visstnok vannett (og det burde den jaggu være til de prisen).

Vi pådro oss temmelig mye oppmerksomhet der ute i bølgene, for det var mange poseringer som skulle prøves ut og jeg sto heller ustøtt.

De første 127 bildene måtte kasseres i sin helhet. Bikinien satt skjevt.

– Herregud mamma, det må du da ha sett?
– Jeg trodde den skulle være sånn. Men gjør det noe egentlig?
– Om det GJØR NOE? Hva vil de tusen og fjaksten følgerne mine tro?

Vi tok et par bilder til og vel tilbake på solsengen bladde hun gjennom i et imponerende tempo.

– Jeg må bare slette alle 179.
– Alle? Serr?
– Ja, du suger til å ta bilder.
– Bare hyggelig. Si fra om du trenger mer hjelp.

Og språkforvirringen fortstter. Ikke nok med at jeg sliter med italiensken, jeg er også til enhver tid omgitt av min nye danske familie her i Italia. Nå skylder jeg noen fire og halvfjoms euro, men jeg aner ikke hva det betyr. Tryggest å gi tilbake en hundrings.

La Mama della Russeberta logger av for å #sjekkeinsta #sjekkeskillet #sjekkeblogglista

PS I ettertid har jeg sett to av bildene på Insta. Sletta du liksom. Ha!

Det er utrolig viktig å kunne le av seg selv. Foto: Ja, jeg vet. Ikke bra. Burde vært sletta. 

 

Italiensk for begynnere

Ciao a tutti voi!

Endlelig er russetiden over. Skal hilse og si at den hang i en god stund. Særlig for meg. Kan det være fordi det er tredje året PÅ RAD med russefeiring i huset vårt? Den riktig gode nyheten er at jeg tror det blir siste gang neste år #RT2019 ass.. Nå tror du kanskje at jeg har fire barn. Neida, det skulle tatt seg ut.

Folk spør hva jeg skal blogge om nå lism. Frykt ikke, livet mitt er fullt av ting å blogge om. Livet mitt ER som en tøysete blogg faktisk.

Jeg kan for eksempel fortelle at jeg for tiden hviler ut i Italia. Ett og et halvt år med italienskundervisning har virkelig gitt resulteter! På lørdag hilste jeg på vaskedamen, fortalte hva jeg het og takket henne overstrømmende for at hun kom og vasket for oss. Jeg gestikulerte ganske mye #someninnfødt Derfor så det virkelig ut som jeg snakket italiensk. Syns jeg. Så avsluttet jeg, ganske elegant, med å si at hun bare kunne komme ned på stranden med nøklen når hun var ferdig. (Praktisk nok er det bare èn eneste nøkkel til leiligheten, vi er tross alt i Sør-Italia).

Etter noen timer, okay, veldig mange timer, begynte jeg å ane ugler i mosen, eller som vi sier her gufi nella palude (jepp, det høres mer alvorlig ut). Etter litt frem og tilbake viser det seg at le chiave er INNE I LEILIGHETEN. Og leilighetne er låst. Veldig låst lism. Hæ? Jeg antar at vaskedamen rett og slett ikke snakker italiensk. Hva gir du meg? #uflaks #stige #klatre

Ellers går det over all forventning. Og jeg kommer sikkert til å klare å spise opp 2 kg salami. Seriøst, kan det være så vanskelig å høre forskjell på hekto og kilo? Han var sannsynligvis heller ikke italiensk, han fyren i kjøttdisken. Makan! (Stefano, hvis du leser dette: Ja, jeg kommer på kurs til høsten igjen) 

 

La Mama della Russeberta logger av for å #sjekkeordboken #sjekkeyr #sjekkeblogglista

Gått meg litt bort kanskje? Foto: Så absolutt.